Helgas anbefaling
Primal Scream
Primal Scream ble dannet i Glasgow i 1982 mens Bobby Gillespie fremdeles var trommeslager i Jesus and Mary Chain. Etter at de ga ut debutskiven Psychocandy forlot Gillespie trommestikkene for å fronte Primal Scream på fulltid - og det har han gjort siden!
På debutalbumet Sonic Flower Groove (1987) fikk vi lett psykedelisk britpop tydelig inspirert av den britiske invasjonen fra 60-talls. På det selvtitulerte oppfølgingsalbumet Primal Scream (1989) ble gitaren koblet til fuzz-pedalen og det skinte gjennom at bandet hadde gått i skole hos The Rolling Stones. Man kan kanskje si at på de to første albumene så Primal Scream tilbake i tid for inspirasjon.
Det endret seg med Screamadelica i 1991. Her så de ikke etter inspirasjon fra fortiden. Gjennom samarbeidet med DJ Andrew Weatherall inviterer de den nye rave-kulturen og housemusikken på fest. Når vi i dag setter på Loaded eller Higher Than the Sun kan vi med historiske briller tydelig se hvordan Primal Scream formet samtiden og musikken som kom etter. Når 90-tallet skal summeres opp musikalsk kan man ikke gjøre det fullverdig uten å inkludere Screamadelica. Albumet står igjen som et av de tidløse utgivelsene fra denne epoken og regnes blant 1001 album du må høre før du dør.
Så gjorde Primal Scream noe som både er fascinerende og frustrerende. De nektet å repetere seg selv. Etter Screamadelica kunne de melket suksessen, men i stedet snudde de fullstendig på hælen og dro til sagnomsuste Memphis for å lekte seg med sørstatsrock, soul og funk sammen med legenden Tom Dowd. Tilbake i England fikk Alan McGee i Creation Records materialet og engasjerte nye produsenter og remiksere. Resultatet ble Give Out But Don’t Give Up (1994).
En som fikk et langvarig kjærlighetsforhold til den var Freddy Toresen
For mange startet det i 1991 med Screamadelica. For meg startet det med Give Out But Dont Give In i 1994. Ei skive det oser rock’n roll, sommer og nordnorsk fest av fra start til slutt. Det å starte ei skive med Jailbird, etterfulgt av Rocks er et så deilig arrogant og stilig statement:
Liksom, her kommer vi! Henger dere med eller?
Å se Primal Scream i Parken blir en fryd av en annen verden og selvsagt vandrer tankene tilbake til da både Parken-sjef og undertegnede solgte CD-er fra hver vår disk i hjertet av Bodø…
Bandet fortsatt å forandre seg. Vanishing Point (1997) og XTRMNTR (2000) er foreksempel mørkere og mer aggressive plater.
Å anbefale ett sted å begynne for noen som ikke kjenner Primal Scream blir derfor vanskelig. Screamadelica er dansbar og banebrytende. XTRMNTR passer for den mer rastløse lytteren, og Vanishing Point er et undervurdert album med en slags detektivfilm -kvalitet. Men ingen av disse platene representerer bandet fullt ut. Kanskje det er poenget. For Primal Scream er summen av disse albumene og alt imellom. Primal Scream er en slags musikalsk Frankenstein-monster sydd sammen av punk, pop, acid house, soul, industrirock og rock.
I 2018 dukket de originale tapene fra Memphis innspillingene deres. BBC ble med på reisen. Resultatet er en dokumentar det er verdt å se før Bobby Gillespie skal ta oss med på en sjangerreise i Amfiet fredag 15. august!
Om du vil ta et ennå dypere dykk anbefales vi podcasten: Bandsplain with Chris Ryan)